Oh boy..
Leenge siden sist nå! Type, mars liksom.. Så, for å oppdatere litt fort og brutalt; ny kjæreste 2 uker før jeg reiste til Phuket i 2 uker, der skulle jeg bo hos ei venninne- og det var stort sett sure miner og dårlig stemning. Vel, hun hadde sine grunner- og alt er greit mellom oss nå. Uansett, jeg hadde en liten ønskeliste da jeg dro avgårde, blant annet var det en båttur jeg helt klart IKKE ville gå glipp av- og siden hun var suuuur da vi skulle dra, ble jeg nødt å dra helt alene. (Ok, nå er dette på vei å bli en laaang, kjedelig historie, og det gidder jeg ikke- moving on.) Traff noen steinartige mannfolk fra Florida, og etter en fantastisk dag i eventyrlige omgivelser på James Bond Island, ble jeg med dem til Patong for å feste videre. -På dette tidspunktet var jeg hakket før kanon, og jeg hadde overhodet ikke noe ønske om å snuble inn døra til den pissesure venninna mi i den tilstanden jeg var i, så det hele virket som en sykt god idè. Og det var det faktisk også. Vi fortsatte festen på hotellet deres, dro ut og fant oss en latterlig billig og god middag- så bar det til Bangla road og skikkelig PartyTime! Jeg husker vagt at det var noe shotting involvert, og at jeg danset nokså ivrig på ei strippestang, opp-ned vel og merke. Må ha vært et komisk syn.. (Faen, nå holder jeg på å fortelle en laaang historie igjen!) Ok. Vi holdt det gående til langt på natt, jeg var full som en dupp- og hadde kranglet enda mer med venninna mi på tlf, og blitt enig om at jeg skulle hente sakene mine og forsvinne dagen etterpå. -Joda, finnes en skrekkelig lang historie der også, men la oss bare si at det ordnet seg. De siste dagene av ferien var veldig fine og det var veldig trist å reise hjem igjen.. Hadde lovet å holde kontakten med Florida-gutta, men jeg så vel egentlig ikke helt for meg at det kom til å skje- liksom, hva skulle være vitsen?
Vel… Nå, 4 måneder senere- er jeg kjæreste med en amerikaner. Vi har på mirakuløst vis klart å bygge opp noe usedvanlig vakkert og unikt- over internett. Msn, facebook, Skype, hotmail og web-cam. Jeg er solgt! Fullstendig gaga. Jeg kunne bare dratt fra alt sammen akkurat nå, gitt faen i jobb, leilighet, venner og familie. Han er det eneste jeg tenker på døgnet rundt.. Her snakker vi om den store kjærligheten; han forstår meg på en helt unik måte, vi fullfører hverandres setninger, har samme humor og er helt fortapt i hverandre.. Det er rett og slett ganske kvalmende saker.
Jada, jeg vet ikke hva som skal skje videre. Man kan jo ikke bare flytte til USA sånn plutselig. Han kan nok ikke komme hit heller, sånn med det aller første. Han er selvsagt i krigen i Irak. Mmm, det skal jammen ikke være lett.. Og, det stemmer, vi har ikke sett hverandre siden den veldig spesielle dagen i Phuket i mars. Dødfødt? Kanskje, kanskje ikke. Jeg tar en sjanse her, og det gjør han også.
Faen heller, hvis det er noe som helst i hele verden det er verdt å satse alt for- så er det jo kjærlighet.
..Vi får en uke sammen i Barcelona i august.. Trenger jeg å si at jeg gleder meg? 
<3 Phuket <3
Nå er det veldig, veldig snart farvel til snø og is, og takk for sist deilige strand og soool 
Av og til lurer jeg på hvorfor i all verden jeg er så velsignet heldig.. Føles ikke alltid like fortjent nemlig 
Men her er iallefall noen bilder fra paradiset mitt;
Først, Freedom beach..
Kata beach..
Fiffi blir fanget av bølgene på Freedom beach..
Det neste bildet er fra Maya Bay, også kjent som “The Beach”..
Fiffi ruller i strandkanten på Kata Noi..
Karon beach og crazy bølger..
Fiffi koooser med fiskene
Og rumpa.. Den er K V I T!
Ikveld blir det skikkelig kjærestekveld, med verdens søteste sussebass! ..Skal jammen bli mye savn de neste 2 ukene, men dævven kor deilig det skal bli å komme hjem igjen!!
So long, bloggen.. *Smask*
Fra singel til u-singel
Jeg vet ærlig talt ikke helt hva det betyr engang, men jeg regner med at et absolutt minimum får være troskap. Jakke og Fiffi skal være u-singel, sammen. Er det så vanskelig da?
Problemene står i kø, når sant skal sies. Vi har egentlig bøttevis med kjemi, så det er håp for oss- men veien er litt humpete.. Eller så er det bare jeg som forventer for mye. Jeg er flink til det nemlig. Har veldig høye tanker om hva jeg fortjener, og jeg er bombesikker på at jeg ønsker å være sammen med en dude som også vil være sammen med meg. -Det skulle vel bare mangle..?
Jakke vil heller spille Wow på en søndag, i stedet for å være sammen med ei Fiffi med sprettrumpe. Vi har dobbel-date med et vennepar på lørdagskvelden, som ender med at han drikker seg stupfull og blir forlatt i sin egen seng mens et lettere irritert kvinnemenneske tramper hjem til seg selv midt på natta i snøfokk og sørpevær. Vi har totalt forskjellige ønsker og planer for fremtiden. Vel, Fiffi vet hva hun vil- Jakke har ikke peiling. Hun er 30, han er 26. Ja, det forklarer vel det meste..?
Ok, han har vært singel i 3,5 år. Jeg blir vel helt nødt til å gi han litt tid til å omstille seg en smule. Når man er vant til å baare tenke på seg selv i alle situasjoner, så kan man jo ikke slå fra seg den tankegangen over natta vel? Og så er jeg ufattelig utålmodig, så det å gi noen tid til å gjøre noe som helst- i mer enn 5 sekunder, er virkelig ikke mi greie. Han vil ikke holde handa mi, fordi det er “klamt”. Han vil ikke dusje sammen med meg, fordi det blir så trangt. Vi skulle lage middag sammen, og det endte med at han jagde meg ut av kjøkkenet fordi jeg sto i veien. Han har ikke en eneste romantisk celle i kroppen, mens Fiffi går rundt og fantaserer om turer til Roma og Paris, hand-i-hand i solnedgangen. Eller hyttetur og stirrekonkurranse foran åpen ild. Jau, it aint gonna happen.
Han liker å reise liksom, men det innebærer stort sett 5 kompiser og en joint i Amsterdam.
Hva har vi til felles? Absolutt ingenting.
-Men vi prøver å finne noe da.. Vi vil jo at det skal funke.
Men da må Fiffi roe ned litt, og Jakke må ta av seg skyggelappene.
Han har trossalt fått drømmedama servert på et gullfat..
Og da er det på tide å forsyne seg med begge hender!
Sånn går no dagan.. :)
Oi, lenge siden sist, stakkars bloggen sin.. Fakta er at jeg stort sett blogger når jeg er “sinna-veps”, eller har noe eder og galle å bli kvitt. Hjelper litt vettu, å se tullet sitt skrevet et sted- og noen ganger så blir jeg bare lettere til sinns etterpå. Herlig!
Nå har jeg hatt det veeldig bra i 2 uker, og derfor har det heller ikke blitt noe blogging.. Sinna-vepsen har glimret med sitt fravær, og godt er det! I stedet har jeg hengt litt med Spar, drukket øl midt i uka (opptil flere ganger), festa og flørta, hatt besøk av bestevenn og til og med fått tid til True Blood- maraton med samboern min. Ja, har bare ikke hatt noe å klage over- feels good!!
Nå har jeg jo vært til sengs med Jakke siden sist, som muligens ikke var det lureste jeg kunne ha gjort.. Stakkars Jakke fikk vel litt panikk, for vi har knapt nok sett hverandre etter det. Og det er da 2 uker siden, ganske nøyaktig. Men nå skal vi på kino i kveld (jeg har mase-tvingt han med på det!) og etterpå skal han fores med øl sånn at jeg kan finne ut hva i helvete som foregår i nøtta hans. Sa klart i fra til han at jeg ikke orket mere tull, og så blir det faen meg tull uansett. Greit nok, han har vært kjempeopptatt med flytting og whatever, men hvor vanskelig er det å sende en sms?? MÅ jeg ALLTID gjøre jobben til mannfolka? Går det an å forstå at JEG vil kurtiseres på det groveste? (hihii, nå måtte jeg le litt av meg selv..)
Ok, nok om det. Jeg skal finne ut av det der i kveld, en gang for alle. Hvis han virkelig bare vil være venner, og faktisk er så forbanna feig at han ikke tør å ta en sjanse- så er det jaggu meg helt i orden. Jeg skal faktisk smile og gi han en god klem. Bare, ikke hold meg for narr! Da smeller det!! (nuvel..)
Sånn ellers så har jeg tenkt meg til Thailand igjen. Om bare to små uker.. Sykt. Og sååå himla deilig! Fant meg ei venninne da jeg var der i nov/ des, så jeg skal bare fikse meg en flybillett og hasta-la-vista-meg avgårde. Satan, det blir villt!! ..Eller, i allefall varmt. (Lille Fiffi liker ikke vinter. Er det i det hele tatt noen som gjør det egentlig??)
Hmmm.. Klarte vel å kjefte litt igjen ja, sprøtt det der. Jeg er jo bare glad jo!
Håper alle får ei fantastisk morsom helg!!
Kjære mamma og pappa
Jeg har en veldig sørgelig nyhet til dere, og jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt til å innse denne sannheten for meg selv.. Hold dere fast; jeg kommer ikke til å gi dere noen barnebarn.
Det er med stor sorg og tungt hjerte jeg ser for meg en fremtid uten barneføtter, og jeg vet at dere føler det på samme måten.. Fakta er at jeg har mistet noe viktig, nemlig troen på kjærligheten. Uten kjærlighet, blir det heller ingen barneføtter- dessverre. For jeg kommer ikke til å finne èn mann jeg liksom skal gifte meg med, og deretter være sammen med for resten av livet. Come on, det virker jo helt idiotisk! Dere klarte det jo heller ikke, så ikke kom her og påstå at det finnes en “drømmemann” for meg også- som for alle andre. Dere lever i steinalderen, og jeg lever i tjue-ti. Stor forskjell.
Dessuten har jeg ikke spesielt lyst til å føre diverse gener videre. Kjære pappa, du er alkoholiker. Du er kriminell og flyr inn og ut av fengsel. Du har dårlig moral og evner til og med å slå din egen kone- det skal ikke være mulig! Mamma, du holdt ut i 16 år sammen med en alkis, hva sier det om din selvrespekt? Joa, du ville at han skulle få hjelp, og syntes nok at han fortjente massevis av nye sjanser. Du var vel sterk på din måte- for familien sin del.. På en måte så beundrer jeg deg for akkurat det..
Uansett, så kunne jeg aldri ønsket meg andre foreldre. Dere gjorde jo så godt dere kunne, med det utgangspunktet dere hadde. Jeg skjønner jo også at jeg ikke var den enkleste å oppdra, og jeg må beklage at jeg gjorde det så vanskelig for dere.. Har jo skjønt i ettertid at dere hadde nok å stri med.
Videre er det helt uaktuelt å skulle være alenemor. Jeg husker jo godt selv hvordan det var å være skilsmissebarn. Mamman som ordner alt, og nærmest blir en martyr- og pappan som aldri klarer å stille opp når man trenger han. Det var ikke enkelt, kanskje spesielt for ei 15 år gammel jente.. På verdens sykeste måte klarte jeg til og med å innbille meg at alt var min feil. Sprøtt ja, men sånn er det..
Nå har dere jo en sønn.. Kanskje det er håp for han? Kanskje han ennå tror på kjærligheten? Kanskje han har glemt alt det fæle fra barndommen?
Jeg håper det.
Ikke for at dere skal få de etterlengtede barnebarna.
Men for at han skal ha evnen til å bli lykkelig..
Singellivet- venn eller fiende?
Det finnes åpenbart både positive og negative sider ved det å være singel/ ugift/ enslig/ playaa, og nøyaktig det samme kan vel sies om det å være opptatt/ gift/ samboer/ whateva. Det (stort sett) alle mennesker har til felles, er jo at man har prøvd begge deler på et eller annet tidspunkt i livet. Og noen foretrekker jo å klare seg på egen hånd. Jeg kan egentlig forstå det, men samtidig ikke. For meg handler singellivet først og fremst om å sove alene på hverdagene, og å lage middag til seg selv.. (Begge deler er like forbanna kjedelig!) Kunne egentlig foretrukket å slippe å gå rundt å huske 5-6 forskjellige guttenavn til enhver tid, spesielt forvirrende er det jo når flere heter det samme- og da snakker jeg selvsagt om den eviglange forklaringsrunden til ymse venninner om hvem som er hvem, for de klaarer jo bare ikke å følge med! (Sier seg selv at det er lettere å kun baksnakke èn dude.) Dessuten liker jeg å leie, holde hender liksom, er såå koselig jo! Og sånt gjør man vanligvis ikke med “tøm & røm” type gutter. (Finnes jo unntak, men det blir bare kaos i huet mitt, best å la være handholding hvis det ikke er noen reell kjærlighets- fremtid i sikte.)
Synes det er litt bortkastet å være singel. For jeg er i grunnen en kjempeflott kjæreste! Har masse-masse kjærlighet å gi bort, og er ikke så aller verst til å massere, pjuske, kose i håret og klø ryggen. Savner noen å være glad i, en å snakke med om alt og ingenting, diskutere, se film i en trygg armkrok, lekesloss, overraske kjæresten med en romantisk weekend i London eller Paris, støtte hverandre uansett hva som skjer, og det ubetalelig herlige ved å vite hvem man skal ha sex med neste gang…..!
På flip-siden derimot, så savner jeg ikke sure sokker i sofaen, buser under stuebordet, skitne underbukser på badegulvet, sport på tv og krangel i fylla.. Psykopat-oppførsel når han ikke får viljen sin, surmuling og roping. At man _ikke får lov_ til å reise på ferie sammen med ei venninne, fordi hun er _singel_! Felles økonomi og konstant sløsing med felleskontoen. Mere krangel. Savner iallefall ikke at det ikke er lov å ha guttevenner. Sjalusi, basert på ingenting. Et blikk i feil retning er forresten nok..
Føler meg litt slem nå, for det der beskriver kanskje bare 3 av 10 kjærester- stort sett har de jo vært ganske så brukbare. Men så er det jo gærningene som etterlater størst skade, eller hva?
Nå er jeg jo ingen stor tilhenger av å gå rundt å være skada, hva skulle det være godt for liksom? Likevel tar jeg med meg galskapen inn i hvert eneste nye “forhold”, er skeptisk og skadeskutt- på grensa til kynisk innimellom, og synes til og med at det er ganske naturlig- spesielt siden man er fullstendig klar over at psykopater gjerne ser ut som en perfekt gjennomført gresk Gud. (helt sant!)
Liker ikke sånne vakre menn. De fordummer meg og gjør meg skikkelig usikker og sårbar.
Vær heller vakker på innsiden. (Ok, det går an å finne noen som er vakker inside and out, og jeg har klart det mange ganger- problemet er å holde på dem når jeg blir dum som et brød innpakket i usikker sårbarhet.)
..Herregud, dette innlegget er jo bare tull og kaos..! Poenget er at jeg vil ikke ha mere tull. Ikke mere lureri. Hvis man er ute etter uforpliktende sex, så kan man godt bare si det i samme øyeblikk som man håndhilser.
Eller, jeg kan jo bare si; “Hei, jeg heter Fiffi. Knull eller kjærest?” (-Burde være oppklarende nok..)
Sabortering av potensielle kjæresteforhold
Jeg har nå vært singel i godt over et år, og det har egentlig ikke vært mangel på hunks og potensielle kjæresteemner. Dette får meg til å tenke litt, for jeg tror jo at jeg er klar for å slå meg til ro og få barn med den perfekte eneste ene.. Troor jeg ja. Den viktigste lærdommen underveis, er den jeg har oppdaget om meg selv. Nemlig min evne til å sabortere det ene forholdet etter det andre.. Og det er mange flotte måter å gjøre dette på. Personlig har jeg vel ikke funnet den _perfekte_ fremgangsmåten ennå, men jeg har da prøvd det aller meste.
Først og fremst så må man virke desperat. Fremtoning er alt i denne sammenhengen. Det man sier og gjør, klesstilen, og iallefall det desperate blikket som kan gjøre selv den farligste varulven flau over seg selv..
En liten liste over ting som definitivt funker som faen;
-Drikke seg stupfull og sende pinlige sms. Gjerne mange etter hverandre. Kan godt toppe det hele med et par ubesvarte anrop.
-Hvis man er på kjærestejakt, så må man passe på å bare falle for de som er fullstendig følelsesmessig utilgjengelig. Og hele tiden tviholde på ideen om at selv om han elsker singellivet, så kommer han jo garantert til å falle pladask for din fantastiske sjarm og utstråling.
-Vent med å bli interessert i en beiler, til det har gått 3 måneder og han har blitt pisselei av å vente på deg. Når du da proklamerer din undying luuv for ham, så kan du være bombesikker på å bli avvist på det groveste.
-Hvis han har sagt at han hater dramaqueens, så må du gjøre alt som står i din makt for å lage så mye drama så ofte som mulig.
-Hallo, denne er nesten viktigst da; Ha sex med han med èn gang! Da får han iallefall intrykk av at du er ei jente han kan bruke for litt skøy og moro, mens han leter etter ei med litt mer respekt for seg selv- og som han kan jakte litt på.. Jakten er visst ganske viktig.
-Ha skyhøye forventninger, og du kan gjerne bli sur hvis han ikke ringer nøyaktig når du har lyst til det..
-La han vite at du har tid til han når-som-helst! Du har ikke noe liv faktisk, sitter bare og venter på at han skal ha lyst til å treffe deg.
-Kjøp gaver til han, og pass på å spandere- uansett hva dere gjør for noe.
Tja? Dette burde ødelegge det aller meste. Det funker iallefall jævli bra for meg!
Lykke til..
Fiffis syv utvalgte
Choronzon har utfordret meg med en “Kreativ Blogger Award”. Nå kan jeg vel knapt kalles en kreativ blogger, men jeg takker hjerteligst og tar selvsagt utfordringen!
Med denne Award’en følger det et par regler;
1. Kopier Award’en på bloggen din (kopier den ved å klikke på bildet og lagre den, helst i mappen for dine bilder).
2. Link til personen som ga deg Award’en.
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
4. Velg 7 andre bloggere som du sender Award’en videre til.
5. Link til deres blogger.
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om Award’en.
Interessante fakta om seg selv, here goes;
1. Jeg er ekstremt guttegal. Faktisk har jeg vært på tanken å flytte til Kina hvor de har noe sånt som 50 000 mannfolk pr ett stk kvinnfolk.. Liker tanken for å si det sånn..
2. Er kanskje ørlite smågal. Men tror ærlig talt at verden har bruk for litt galskap. Så lenge det ikke skader noen da..
3. Har vært modell i Norsk Ukeblad. (Kan godt kalle det en kort karriere)
4. I 2006 hadde jeg to kjærester samtidig, ei jente og en gutt. De visste om hverandre, men møttes aldri. (Har forresten aldri vært med på trekant.)
5. Alle mine venninner (alle!), har kjærester/ hus/ bil/ barn osv.. Jeg er eldst og har ingen av delene.
6. Er veldig inkluderende, og liker å tro at det er en av mine beste egenskaper. “Jo flere, jo bedre.” !!
7. Mer enn selve sexen, foretrekker jeg kyssing, klining, tafsing, kosing og naken nærhet.
Regner med at alle har fått denne nå, så jeg frastår gjerne fra å utfordre noen.
Eller. Faen heller, jeg utfordrer disse- uansett om dere har fått den før eller ikke;
Spar
Hjerter
Nymph
Mr. Nova
Tyaces
Isdronningen
Btidag
Tror ikke jeg fikk til å legge inn noe bilde her, og kan jo garantere at jeg ikke har linket til noen- fordi;
8. Jeg er litt idiot når det gjelder datasaker.
Takk for utfordringen, og good helg!!!
Vil ikke!
Nå skal jeg liksom flytte 60 mil for en jobb jeg ikke vet om jeg vil ha, og har nettopp skjønt at det innebærer at jeg faktisk må SLUTTE i min nåværende jobb.. Fy faen, gjett at huet jobber tregt innimellom.
Har jo fortalt det til alle som gidder å høre på, at jeg har fått den sykeste jobben ever, dritbra lønn og blablabla. Vil jo for helvete ikke flytte fra theim!!!!! Og hvordan kommer man seg ut av sjiten? Aaaner ikke.
Jojo, det er bare å ringe den nye jobben og si at jeg har ombestemt meg. Ja, sæærlig da!!
Dessuten har jeg møtt en dude.. Eller, han er mer enn en dude, mer som verdens mest sexy skapning, og jeg vet jo ikke om jeg er i sex-rus eller om vi faktisk snakker head over heels forelska, og det er jo veldig sannsynlig at han bare kjører løpet fordi han vet at jeg skal flytte snart.. Hvem vet. Har da møtt søppelmannfolk før, så det er egentlig lite som overrasker meg. Men han er bortimot perfekt. Sånn totalt sett liksom. Når jeg er i nærheten av han, så blir jeg bare helt fullstendig tom for IQ, klarer nesten ikke å forme ei setning engang. Heldigvis så er jo snakking overflødig, for han kysser som en GUD. Og alt det andre da, djiiiiz. Holder handa mi og kyss i nakken og den myke huden og så er han så ufattelig vakker!!
..Ja, hva snakket jeg om? Mmm, den dumme jobben.
Må bare poengtere at Guden ikke har noe med vraking av jobb å gjøre. Det er utelukkende fordi jeg hører hjemme i Trondheim. Så det så.
Holder på å rydde og kaste saker, sånn i tilfelle jeg tar jobben likevel ja, og satan for en jobb!! Jeg har visst aldri kastet noe som helst, EVER!! Hele kåken er endevendt og nå er det bare mest fristende å lukke øynene og kaste ALT ut av vinduet og late som ingenting. Men det ender vel med at jeg blir arrestert for forsøpling eller noe. Det hadde i grunnen vært litt kjedelig.
Uff, Fiffi havner alltid i masse trøbbel. Jeg er lei av å være meg 
Hektiske dager og store avgjørelser
Denne uka har gått sinnsykt fort! Jeg har hjulpet ei venninne med å male den nye leiligheta, truffet noen nye spennende mannebein, vært i Oslo på jobbintervju, hatt besøk av Mr. Melketann, og gleder meg til date i kveld med en meeget kjekk fyr..
Først og fremst har jeg prøvd å kjenne etter hva jeg vil. Oslo eller Trondheim, holde fast ved det kjente eller prøve noe nytt.. Det er faen meg vanskelig å ta slike avgjørelser helt alene. Har vel faktisk aldri gjort det før..! Jeg er heller en sånn en som bare slenger seg med på andres lass- feks så begynte jeg på sykepleiehøgskolen fordi to av mine venninner drømte om å bli sykepleiere. Venninnene fullførte, mens jeg sluttet etter 6 måneder.. Havnet i Trondheim fordi ei venninne skulle begynne på skole her- jeg var ikke engasjert i det hele tatt, ble bare med liksom. Og nå har den samme venninna ordnet og styrt verre for at jeg skulle få et intervju der hun jobber, og nå driver hun og skryter meg opp i skyene for at de skal gi meg et tilbud. Og jeg vet jo ikke om jeg vil jobbe der engang!!
Jeg er forvirret. Og ubestemt.. Som vanlig.
Føles som at jeg aldri har gjort noe for meg selv. Kjent etter hva jeg vil og tatt en avgjørelse basert på nøyaktig det grunnlaget, og ingenting annet. Èn gang klarte en kjæreste å få meg med på å kjøpe ei leilighet selv om jeg ikke var helt klar for det.. Vi satt bare plutselig i banken og signerte papirer. Sykt å tenke på sånn i ettertid. Vi kjøpte en svindyr bil også. Som vi overhodet ikke hadde bruk for..
Glad jeg kom meg ut av det der.
Nå prøver jeg å finne ut hva jeg har tenkt å gjøre hvis jeg faktisk får muligheten til å starte på nytt i Oslo. Blanke ark og alt det der. Kan bare stikke fra alt mannfolk-kaoset jeg har styrt med her. Viser seg jo at ALLE kjenner alle her, som går meg litt på nervene.. Nå er det så ille som det aldri før har vært- tenk å kunne rømme fra alt sammen! Hadde vært ganske deilig.. (og litt feigt)
Har jo noen gode venner her.. Men holder det meg tilbake tro? Ville jo fått nye venner i Oslo.
Og jobben da, har vel egentlig ikke kjempelyst til å forlate disse snodige folka. Blir så lett knyttet til mennesker, og ville savnet friheten jeg har her. Og sjefen er jo en stjerne, ingen tvil om det! Han ble oppringt av firmaet som vurderer å ansette meg, og hadde sagt veldig mye pent om meg. Etterpå sa han til meg at hvis de hørte på han, så kom de til å gi meg et tilbud på flekken. Og i neste øyeblikk, “men du har det ganske fint her også, ikke sant?”
Jeg kommer til å ta den enkle utveien. Stole på skjebnen. Satse på at universet vet hva jeg vil- selv om jeg ikke vet det selv. Skulle jeg få et jobbtilbud, så er det sikkert ei mening med det..
..Men nå håper jeg nesten at jeg får avslag, sånn at jeg slipper å ta stilling til det.
Fordi, man vet hva man har, men ikke hva man får..
